Bokhyllen

Bokhyllen - en portal til en uendelighet av opplevelser og kunnskaper.

Stadig flere unge mennesker oppgir at de ikke leser bøker. Det er tragisk, fordi de derved går glipp av så enormt mye. Jeg vil påstå at selv om internett gir en fantastisk tilgang til opplysninger og underholdning, blekner det fortsatt mot hva verdenslitteraturen kan tilby.

Jeg er ingen ekspert på litteratur. Men jeg har lest bøker i hele mitt liv, og med årene tror jeg det kan ha blitt et sted mellom ett og to tusen bind. Mange av dem er krimbøker og andre ting av typen lett lest og lett glemt, det er så. Men en del av dem har skilt seg ut, bøker som har gitt helt spesielle opplevelser og som jeg tror mange andre også vil kunne ha glede av. På denne siden presenterer jeg et utvalg av disse, du finner dem under headingene "Min kanon". Det kommer jo også stadig nye bøker til verden, og det er ikke lett å vite hvilke av disse det er verdt å bruke tid på. Under headingen "Fra nattbordet" finner du romaner etc jeg har lest nylig og som etter hvert kanskje vil finne veien til "kanonen". Under den siste headingen "Saksprosa" finner du en lett blanding av biografier, samfunnsbeskrivelser, miljøkunnskap etc som jeg gjerne anbefaler.

Jeg setter stor pris på alle slags spørsmål og kommentarer. Slike kan sendes til:

Douglas Adams: "The Ultitmate Hitchhikers Guide".
(England 1979 - 1992).

Dette er en ellevill harselas med menneskehetens selvhøytidelighet og mangel på forståelse for hvor enormt Universet er.

Émile Ajar: "Med livet foran seg". (Frankrike 1975).

En oppvekst blant horer og halliker i Paris, skildret med varme og en sjarmerende, veslevoksen livsvisdom av unge Momo. Det er en bok som vil gjøre deg i godt humør, og som du får lyst til å lese flere ganger.

Isabel Allende: "Åndenes Hus". (1982).

En familiekrønike som strekker seg over flere generasjoner, et vesentlig verk innenfor den latinamerikanske "magiske realismen". Likte du "Hundre års Ensomhet" av Gabriel Garcia Marques, vil du nok like nok denne også.

Paul Auster: "The New York Trilogy". (USA 1985).

Dette er Paul Austers gjennombruddsbok, hans mest kjente og av enkelte vurdert som hans beste. Den består av tre kortromaner som skildrer livet i metropolen gjennom en del figurer med litt uklar identitet, som på ulike måter forsøker å finne sammenhenger og mening i tilværelsen.

Fredrik Backman: "En man som heter Ove". (Sverige 2012).

Ove er oppgitt over mye, men mest over folk som ikke en gang kan rygge med tilhenger.

Charles Bukowski: "Last Night of the Earth Poems".
(USA 1992).

Om Bob Dylan er den største amerikanske poeten i det 20.århundre, er Bukowski en mulig favoritt til andreplassen.

Lewis Carroll: "Alice's Adventures in Wonderland"
og "Through the Looking Glass". (England 1865 - 1871).

To eventyrfortellinger, egentlig for barn, men så fulle av ordspill, tallmystikk og tankevekkende spørsmål at man aldri blir ferdig med dem.

Alexandre Dumas: "Greven av Monte Cristo".
(Frankrike 1844).

Den klassiske beretningen om å bli uskyldig dømt og kastet i fengsel, på dramatisk vis klare å rømme derfra og deretter finne en enorm skatt på en øde øy, og så vende tilbake for å stille til ansvar dem som i sin tid fikk kastet ham i fengsel.

Bob Dylan: "Lyrics 1961 - 2012". (USA 2016).

Mange tenker kanskje p� Bob Dylan som en rockemusiker blant andre slike. Men jeg mener å ha lest et sted at han selv betrakter seg først og fremst som en "songwriter", en poet, og at musikken, platene, konsertene og det hele er verktøy han bruker for � få spredd sine tekster. Selv har jeg også alltid primært vært fascinert av tekstene hans, helt fra jeg hørte "Blowing in the Wind" første gang for snart seksti år siden. Jeg er blant dem som mener at Nobelprisen i litteratur som han fikk i 2016 var vel fortjent.

I denne boken er alle sangtekstene hans gjennom 50 år samlet mellom to permer.

Per Olof Enquist: "Kapten Nemos Bibliotek". (Sverige 1991).

En roman om å bli forvekslet på fødestuen og vokse opp i en annen familie enn man egentlig skulle. Og om Jules Vernes' kapten Nemo som reiser kloden rundt i sin undervannsbåt Nautilus med sitt bibliotek.

Ildefenso Falcones: "Havets Katedral" (Spania 2006).

Historien om hvordan havnearbeiderne i Barcelona på trettenhundretallet gjennom en enorm arbeidsinnsats fikk bygget seg den praktfulle kirken Santa Maria del Mar.

Per Anders Fogelström: "Mina Drömmars stad" mv.
(Sverige 1960 - 1968).

Dette er en romanserie på hele fem bøker som skildrer arbeiderklassens liv p� Södermalm i Stockholm gjennom mer enn hundre år, fra Henning og Lotten treffer hverandre under lutfattige forhold på midten av attenhundretallet frem til deres ettekommere lever et helt annet slags liv i nittensekstiårenes Sverige. Den burde være obligatorisk lesning for alle betrakter dagens relative velstand som noe selvfølgelig.

Ken Follett: Trilogien om det 20. århundre.
(England 2010 - 2014).

Dette er stor litteratur, på alle måter. Hele det 20.århundrets historie blir nokså inngående skildret, det hele fordelt på tre bind og drøye tre tusen sider. Follets figurer er øyenvitner til de fleste vesentlige historiske begivenheter, samtidig som de behendig nok er i slekt med hverandre. Follett har klart å kombinere det å beskrive verdenshistorien med å skildre personer som ikke bare er troverdige, men som vi kjenner sympati med.

Jean Michel Guenassia:
"De Obotliga Optimisternas Klubb". (Frankrike 2009).

En gjeng fattige østeuropeere lever i eksil i Paris på nittensekstitallet. De overlever ved å kjøre taxi og ta andre strøjobber, og treffer hverandre på en kafe der de spiller sjakk. Av og til får de selskap av Jean Paul Sartre, som stikker til dem litt penger, som de høyest motvillig tar i mot, ettersom ikke liker at Sartre er kommunist.

Knut Hamsun: "Victoria".(Norge 1898)
og "Markens Grøde" (1917).

Det er umulig for meg å ikke ha med Hamsun på denne listen. Vel var han nazist, men samtidig er det ingen som har skrevet mer besettende litteratur på det norske språk enn han. Det er mange titler av ham som kunne tas med her, jeg har valgt "Victoria - en kjærlighets historie" fordi det var den første boken av ham som jeg leste (som fjorten-femtenåring), og "Markens Grøde" fordi det er en av de bøkene av ham jeg har lest flere ganger. Dessuten var det på bakgrunn av den at han fikk Nobelprisen i i litteratur 1920. Men det skal jo også sies at det var særlig den som gjorde ham populær blant nazistene.

Johan Harstad: "Max, Mischa og Têtoffensiven".
(Norge 2015).

Dette er en "murstein" på over elve hundre sider, men begynner du på den er den vanskelig å legge den fra seg, og når du er ferdig kan det hende at du ønsker at den var enda lenger. Den består av flere historier som er vevet i hverandre, den viktigste er om Max som fjorten år gammel flytter med mor og far fra Rogaland til New York. men den er også om onkel Owen som har gjort samme reise en del år tidligere og siden har vært i Vietnam, den handler om å skape teaterforestillinger og om mye annet.

Johan Harstad har bl a også skrevet "Hässelby" som er historien om hvordan det gikk med Albert Åberg og faren hans etter at Albert ble voksen og fikk jobb på Clas Ohlson (det gikk ikke veldig bra), og "Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet ?", som er en roman som bl a handler mye om livet på Færøyene.

Piet Hein, "Kumbel": "Gruk fra alle aarene".
(Danmark 1940 - 1960).

Blant meget annet var universalgeniet Piet Hein en mester i å formidle livsvisdom på svært kortfattet og elegant vis i sine såkalte "Gruk" (dette er en sammensmeltning av de danske begreper grin (smil) og suk). Her er et eksempel:
Hvis du ingen tanker har,
gj�r da ei din tale klar.

Hermann Hesse: "Siddhartha" og "Steppeulven".
(Tyskland 1922 og 1927).

"Siddhartha" er en liten fortelling fra Gotama Buddhas tid om to unge menn som er på søken etter visdom og opplysning. "Steppeulven" er Hesses mest kjente roman, om den ensomme og ulykkelige outsideren Harry Haller, som bare føler lede og forakt overfor samfunnet rundt seg og dets institusjoner, som militærvesenet og kirken.

Khaled Hosseini: "The Kite Runner". (USA 2003).

Vi får et bilde av livet i Kabul før og under Taliban-regimet 1998 -2003, om dagligliv og klasseforskjeller, og om det å leke med drager, som er svært populært blant guttene i byen. Men også om hvordan dramatiske begivenheter setter en slutt for denne leken, og for mye annet.

Peter Høeg: "Forestilling om det tyvende århundre".
(Danmark 1988).

Dette er debutboken til Peter Høeg, som senere har gitt oss bl a "Frøken Smillas formemmelse for sne" og "De måske egnede". Han omtaler selv boken som " de danske drømmes historie", om den frykt og de forventninger man i tidligere tider hadde forestilt seg det 20. århundre. Boken bestå av en rad historier som handler om begivenheter fra femtenhundretallet og fremover, og har klare elementer av det som kalles "fantastisk realisme".

Roy Jacobsen": "Seierherrene".
(Norge 1991).

"Seierherrene" er Rolf Jacobsens gjennombruddsbok og skildrer det enorme spranget fremover som foregikk i Norge i løpet av nittenhundretallet. Men også hvordan det var å vokse opp på Årvoll i Oslo på femti- og sekstitallet.

Tove Jansson: "Trollvinter".
(Finland 1957).

Normalt sover Mumifamilien seg gjennom hele vinteren. Men denne gangen blir alt annerledes.

Carsten Jensen: "Vi, de druknede". (Danmark 2006).

Jonas Jonasson: "Hundraåringen som klev ut genom fönsteret och försvann". (Sverige 2009).

Her er det bare å gi seg over. Jeg har ikke ledd så mye av noe jeg har lest siden jeg leste Woodhouse for mer enn femti år siden. Hundreåringen Alan Karlson er sprengningsekspert og har levd et fantastisk liv. For en gangs skyld kan det forsvares å bruke ordet "utrolig". Historiene hans er absolutt ikke til å tro. Men de er vanvittig underholdende.

Frantz Kafka: "Fortellinger" (Tyskland 1935).

Frantz Kafka er jo mest kjent for romanene "Prosessen" og "Slottet", men jeg merker at det er flere av de kortere historiene i "Fortellinger" som har gjort større inntrykk på meg. Her finner du bl a "Forvandlingen", som handler om Gregor Samsa som en morgen våkner og oppdager at han er blitt forvandlet til "et digert, ufyselig kryp", en slags kakerlakk i menneskestørrelse. Ingen særlig morsom situasjon.

Jack Kerouac: "Desolation Angels"(USA 1965).

Hans Kirk: "Fiskerne", "Daglejerne" og "De ny tider"
(Danmark 1928 -1939).

Tom Kristensen: "Hærværk" (Danmark 1930).

En undergangsroman som går dypere enn de fleste. København i slutten av 1920-årene: Alt revner for kulturredaktøren i "Dagbladet", Ole Jastrau. Han drikker for mye, hans kone forlater ham, gamle radikale kjenninger plager hans samvittighet, og hans stilling i avisen er truet.

Milan Kundera: "Tilværelsens uutholdelige letthet"
(Frankrike 1984).

Kundera: Tilværelsens uutholdelige letthet

Astrid Lindgren: "Mio min Mio"
(Sverige 1954).

Dette er en av de aller første bøker jeg leste på egen hånd. Dessuten tror jeg den gikk som hørespillserie i "Barnetimen" i radioen på lørdagskveldene. Det var noe veldig poetisk ved den som jeg ble berørt av, kanskje var det særlig navnene, Mios beste venn "Jum-jum", "Min far Kongen", "Landet bortenfor", "Den onde ridder Kato" og ikke minst "Sorgfugl".

Gabriel Garcia Marquez: "Hundre års ensomhet"
(Colombia 1967).

Dette er et hovedverk innen den latinamerikanske "fantastiske realismen". Det er også en av de mest fantastiske bøker jeg har lest. Den utløste at Marquez fikk Nobelprisen i litteratur i 1982.

"Elva dagar i Berlin"
(Sverige 2015).

Det er neppe noen i dag som behersker det svenske språket mer elegant enn Håkan Nesser. Han er mest kjent som krimforfatter, men han ligger egentlig i en helt annen divisjon. Alle hans bøker er leseverdige, men skulle jeg plukke ut en favoritt, må det bli denne varme og morsomme historien om den lett hjerneskadede Arne ("Jeg er ikke s� dum som dere tror"), som må reise til Berlin i et viktig oppdrag.

Martin Andersen Nexø: "Pelle Erobreren" og "Ditte Menneskebarn" (Danmark 1906- 1921).

Dette er store og gripende fortellinger om de harde vilkår som gjaldt for arbeiderklassen i Danmark for drøye hundre år siden. "Pelle Erobreren" er på hele fire bind og skildrer Pelles liv fra han vokser opp som sønn av en gårdsarbeider på en storgård på Bornholm, etterhvert kommer i skomakerlære og senere blir svært så aktiv i det å få bygget opp en fagbevegelse i Danmark, for til slutt å være med å etablere samvirkelagsbevegelsen i landet. "Ditte" er bare på to bind, mye fordi hennes liv var mye kortere, men desto mer intenst.

George Orwell: "Coming up for Air"
(England 1939) .

George Orwell er jo mest kjent for den dystopiske fremtidsromanen "1984" og den politiske satiren "Animal Farm" ("Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre".) Men en tredje svært leseverdige bok er denne lille historien om en mann som vinner noen tusenlapper i tipping og bestemmer seg for å ta en ferie for seg selv, og oppsøke den lille byen der han vokste opp, og kanskje kunne fiske i den samme dammen som han fisket i som gutt. Men det viser seg å ikke være noen god ide.

Per Petterson: "I kjølvannet"
(Norge 2000) .

Jeg holder dette for den aller beste av Per Pettersons bøker. Det er her han forteller om "Scandinavian Star"-forliset, der han mistet flere nære slektninger. Dette er blitt til en usedvanlig naken bok som gjør et sterkt inntrykk.

Robert M Pirsig:"Zen and the Art of Motorcycle Maintenance" (USA 1974).

J D Salinger: "The Catcher in the Rye"
(USA 1951).

Aksel Sandemose: "En Flyktning krysser sitt spor".
(Norge 1933).

Hans Scherfig: "Idealister" (Danmark 1944).

Scherfig harselerer her med en lang rekke ulike fenomen, såsom astrologer, vegetarianere, råkostspisere, barfotgjengere og ikke minst kulturpersoner som var fascinert av nazismen, et tema som Scherfig videreførte i oppfølgingsromanen "Frydenholm", som kom først i 1962. Scherfig er en eminent satiriker, og med dagens omfang av ulike "alternative" behandlingsmetoder og konspirasjonsteorier er boken minst like aktuell i dag som da den ble skrevet.

Susan Sontag: "Mannen som elsket vulkaner" (USA 1989).

Dette er en roman som foruten å gi oss et interessant bilde av Europa rundt år 1700 også byr på fortellingen om romansen mellom Admiral Nelson og Lady Hamilton (hun var gift med han som elsket vulkaner), og gir oss historien om opprinnelsen til matrosdressen.

Émile Zola: "Germinal - den store gruvestreiken." (Frankrike 1885).

Om det harde liv i en gruveby i Nordfrankrike, om den tilreisende løsarbeider Etienne som tar initiativ til en streik, en streik som har dramatiske konsekvenser for de involverte, men som til syvende og sist ikke fører til noen endringer. Handlingen skal være basert på Vincent van Goghs opplevelser i det samme gruvedistriktet på slutten av 1870-årene, som Zola hadde fått fortalt direkte fra maleren.

En herlig raljering med konspirasjonsteorier av alle slag.

Sara Danius: "Husmoderns död och andra texter" (Sverige 2014).

Sara Danius (1962-2019) er mest kjent for sin rolle som Svenska Akademins "Ständiga Sekretärare" på den tid da Akademins anseelse ble hengende i en tynn tråd etter avsløringen av diverse skandaler i dens indre liv. Men hun var også en svært kunnskapsrik litteraturhistoriker som dessuten skriver på en ledig og engasjerende måte om en mengde ulike tema. I denne boken formidler hun sine opplevelser av et førtitall ulike forfattere, både kjente og mindre kjente, på en slik måte at du får lyst til å lese mange av dem.

Jette A Kaarsbøl: "Din Næstes Hus" (Danmark 2009).

Et trekantdrama i et lite sted på Jylland. En arkitekt fra København kommer dit fordi hans far skal begraves der. Gjennom møtet med stedets prest blir han også kjent med prestefruen, og søt musikk oppstår. Det hele skildres med lun humor og et bredt blikk på det danske samfunn.

Olga Tokarczuk: "Bisarre Fortellinger" (Polen 2018).

Dette er en helt dekkende tittel, og kunne for så vidt også ha vært brukt på flere av Tokarczuks bøker. Hun er en mester i stadig å invitere sine lesere inn i nye universer eller gi dem perspektiver og referanserammer de aldri har fantasert om at skulle kunne finnes. Her er mannen som i sin mors dødsbo finner uoversiktlige mengder med sylteglass fylt med mat av varierende kvalitet og opprinnelse, her er et kloster med noen gamle nonner som vokter over mumien av det som påstås å være en helgen, her er et samfunn noen hundre år frem i tiden der man er svært opptatt av å ta vare på kroppen til menneskelignende skapning som dukket opp for noe over tre hundre år siden og stadig er i live. Og mye annet minst like spesielt.

Amor Towles: "En Gentleman i Moskva" (2016).

Grev Alexander Rostov blir sommeren 1922 arrestert for å ha skrevet et dikt, er tett på å bli dømt til døden, men slipper i stedet unna med husarrest på ubestemt tid i det fasjonable hotell Metropol midt i Moskva, det samme hotell der han i flere år har bodd i en luksussuite. Nå tvinges han til å flytte til et adskillig enklere loftskammer i samme bygning, men finner seg likevel godt til rette. Greven er en klok og kunnskapsrik mann, som kommer godt overens med de fleste han kommer i kontakt med. Etter hvert går han inn i en rolle som hovmester i hotellets beste restaurant, og han utvikler et nært og langvarig vennskap med en pike som kun er ni år gammel pike når de treffes.

Klas Östergren: "Renegater" (Sverige 2020).

Klas Östergren holdt egentlig på med å skrive en annen bok, men det han ble vitne til på de lukkede møtene i Svenska Akademin vinteren 2018 tvang ham til endre sine planer. "Renegater" er blitt markedsført som tredje del i en trilogi som ble innledet Östergrens gjennombruddsroman "Gentlemen" fra 1980 og oppfølgeren "Gangsters" fra 2005, men forbindelsen til de to første bøkene er syltynn og består i at den fiktive hovedpersonen i disse to bøkene, den mytiske figuren Henry Morgan, plutselig dukker opp p� forfatterens gård i Skåne og nærmest beordrer ham til fortelle verden hva som er skjedd i Svenska Akademin, noe som er i strid med de regler om sekretesse som gjelder for Akademins medlemmer. Motvillig lar Östergren seg overtale til å inkorporere en rapport om hendelsene i Svenska Akademin i den romanen han egentlig holdt på med. På en overraskende og elegant måte klarer han å gjøre slik at skandalen i Akedemin blir satt inn i en større sammenheng.

Svetlana Aleksijevitsj: "Slutten for det røde mennesket -
Tiden second hand" (2013).

Svetlana Aleksijevitsj har under en tyveårsperiode intervjuet et stort antall "vanlige mennesker" i det tidligere Sovjetunionen. Det handler om alle slags mennesker, folk som har vært og - til dels fortsatt er - glødende kommunister, og mennesker på motsatte ytterkant, folk som har innehatt maktposisjoner og folk som har sittet i interneringsleire i Sibir, mange som opplevde de forferdeligste ting under "Den store fedrelandskrigen" og under andre av krigene landet var involvert i. Alle har svært sterke historier å fortelle, og det blir gjort veldig klart for oss at livet i Sovjetutnionen innebar enorme lidelser for mange mennesker. Men trass i mange ulike syn på hvordan dette livet var, så deler de aller fleste en enorm frustrasjon over det samfunnet de har fått etterpå. Sovjetmennesket føler seg bedratt, frastjålet det de hadde vært med på å bygge opp.

Svetlana Aleksijevitsj fikk i 2015 Nobelprisen i litteratur for denne boken.

Bill Bryson: "A Short History of Nearly Everything"
(England 2003).

En gjennomgang av viktige deler av hva vi vet om universet, om fysikken og om betingelsene for livet på jorden. En bok som frem for noe formidler hvor skjørt det hele er, hvor usannsynlig det egentlig er at denne fantastiske planeten finnes. Ikke mange kilometer under oss pågår stadig fysiske prosesser med høy voldsomhetsgrad, som vi av og til blir minnet om i form av jordskjelv og vulkanutbrudd, og ikke mange kilometer over oss finnes det isnende kalde verdensrommet, der ingenting kan leve. På dem tynne stripen mellom disse har livet klort seg fast og utviklet seg i fantastiske former, som vi egentlig vet veldig lite om i forhold til hvor mye det finnes å vite om det.

Peter Englund: "Brev från nollpunkten"
(Sverige 1996).

Peter Englund er en svensk historiker og medlem av Svenska Akademin. "Brev från nollpunkten" er en samling vært leseverdige essays om det 20.århundret. Englund er kunnskapsrik og en fremragende forteller. Det blir feil å si at han klarer å skape underholdning ut av sine skildringer av første og andre verdenskrig, nazismen og stalinismens grusomheter og bruken av atombomber mot Japan. Men han skriver om disse temaene på en måte som gjør at vi får et innblikk i hva vi burde kunne ha lært av dem.

Dag Hessen: "Verden ved Vippepunktet" (Norge 2020).

Jeg må innrømme at jeg måtte overvinne en viss motstand hos meg selv før jeg kom i gang med denne. Jeg synes fremtidsutsiktene vi står overfor er såpass dystre at jeg kvier meg for å lese mer om dem. Dette er en holdning jeg tror jeg har til felles med ganske mange andre. Derfor er jeg glad for å kunne fortelle at man blir ikke mer deprimert av å lese Hessens bok. Den er full av dystre perspektiver, det er så. Men den peker også på at ikke alt er nattsvart. Etter all sannsynlighet vil både planeten og menneskeheten overleve den krisen som holder på å utvikle seg. Men det kommer til å bli krevende for kommende generasjonene.

Jon Guttu: "Carsten Boysen -
En rettferdig boligpolitikk." (Norge 2019).

Carsten Boysen spilte en viktig rolle i norsk boligpolitikk før og etter krigen. Han var med i Mot Dag og var svært aktiv i studentpolitikken i Trondheim på slutten av 1920-tallet. På 1930-tallet var han med og stiftet Socialistiske Arkitekters forening eller den såkalte PLAN-gruppen, som også utgav tidsskriftet med samme navn. Samtidig engasjerte han seg sterkt i Leiboerforeningen i Oslo. Under og etter krigen ble engasjementet videreført blant annet innenfor Ungdommens Selvbyggerlag. Senere var han med og fikk etablert boligforskning som en del av virksomheten til Norges Byggforskningsinstitutt.

Til tross for den viktige rolle han har spilt, er det i dag ikke mange som kjenner til Carsten Boysens navn og hans bidrag til boligpolitikken og boligforskningen i Norge. Jon Guttu, som også er boligforsker, har skrevet en meget lesverdig biografi om ham. Ikke bare lærer man om Boysens liv og virke, boken gir også innblikk i viktige sider av Norges historie i det 20. århundre.

Ivar Lo-Johansson: "Asfalt" (Sverige 1979).

Første del av Ivar Los memoarer, om hans ungdoms- og vandringsår fra 1918 til ca 1930. Han forteller om sitt første møte med Stockholm som juletreselger, om livet som innlosjert hos en stenhuggerfamilie på Södermalm, om sin ansettelse som assistent uten lønn på et patentbyrå,om sine erfaringer som bygningsarbeider i Frankrike og om meget annet. Ivar Lo Johansson er en av Sveriges største arbeiderforfattere, kanskje mest kjent for romanen "Kungsgatan".

Elizabeth Kolbert: "Den sjette Utryddelsen" (USA 2014).

I skyggen av klimakrisen pågår det en minst like alvorlig endring av miljøet på jorden. Artsmangfoldet er under reduksjon i et tempo som savner sidestykke i jordens historie, og det har én årsak: Én art har blitt så dominerende at det knapt blir plass for noen andre. Dette er såpass alvorlig at det sikkert er flere enn jeg som har hatt problemer med i det hele tatt åpne denne boken. Jeg vil likevel sterkt anbefale å gjøre det. Fordi forfatteren på en overbevisende måte klarer å sette denne masseutryddelsen inn i en større sammenheng. Det er mye en historie om utviklingen av den vitenskapen som handler om alle de fantastiske skapninger som har levd på jorden i tidligere geologiske epoker, og om at det altså på ingen måte er første gang en masseutryddelse har funnet sted her. Den gir også et interessant perspektiv på menneskehetens selvbilde i forhold til hvor vanvittig kort periode vi har dominert planeten.

Ingar Sletten Kolloen: "Svermeren" og "Erobreren"
- tobindsbiografien om Knut Hamsun (Norge 2003 - 2004).

Dette er en fascinerende skildring av det dramatiske livet til Norges største forfatter, fra fødselen i Lom/Vågå, via oppveksten på Hamarøy, vandreårene og tiden i Amerika frem mot at han fikk sitt gjennombrudd med "Sult" i 1890, deretter hans stadig større suksess som forfatter, som kulminerte med at han fikk Nobelprisen i 1920, primært med bakgrunn i "Markens Grøde" fra 1917. Kolloen gir oss et bilde av en genial forfatter som er en riktig tyrann overfor sin familie, og forteller om hvordan hans antipati overfor England og Amerika leder frem mot hans sympati med Tyskland og nazistene, om nekrologen over Adolf Hitler som Hamsun fikk trykket i Aftenposten bare dager før frigjøringsdagen i 1945, og om rettsoppgjøret etter krigen som endte med at Hamsun ble ansett "å ha varig svekkede sjelsevner" og derfor ikke kunne dømmes for landssvik.

Pjotr Kropotkin: "En anarkists erindringer"
(Russland 1899).

En skildring av Russland på 1800-tallet av en godseiersønn som senere ble et ikon for anarkister verden over.

Hans Rosling: "Factfulness"
(Sverige 2018).

Roslings prosjekt handler om å vise at til tross for alle de dårlige nyhetene vi bombarderes med daglig, så går verden likevel fremover - egentlig. Dette belyser han med en mengde relativt overbevisende statistiske diagrammmer. Jeg føler meg likevel ikke overbevist. En av grunnene til det er at jeg opplever ham som ensidig opptatt av hvor bra det går for menneskeheten, og at han legger alt for lite vekt på alle de andre formene for liv som vi deler denne planeten med, og som vi er avhengige av i en mye større grad enn det hittil har vært erkjent.

Simon Singh: "Fermats siste sats"
(England 1997).

Matematikeren Pierre de Fermat skrev i 1637 i et notat i margen på sin aritmetikkbok at han hadde funnet et "bemerkelsesverdig bevis" for at det ikke finnes noen positive heltall x, y og z som er slik at xn = yn + zn, der n er et positivt heltall større enn 2, og utrykker den potens de tre tallene skal opphøyes i. Men dessverre hadde han ikke plass der i margen til skrive hvordan dette beviset så ut. Dette ble dermed en gåte som en lang rekke senere matematikere prøvde å løse. Men det tok 358 år før noen klarte det. Det var først i 1995 at den britisk-amerikanske matematikeren Andrew Wiles kunne legge frem et bevis for at Fermats påstand var sann.

Simon Singh har skrevet en spennende bok om jakten på løsningen av denne gåten.

Edward Snowden: "Systemfeil"
Edward Snowdens selvbiografi (2019)

I tillegg til å fortelle om sitt liv, redegjør Snowden for hvorfor og hvordan han valgte å avsløre for verden hvilken utrolig omfattende og inngående overvåkning av oss alle CIA og NSA holder på med. En bok alle som våger seg ut på Internett bør ha lest.

Irving Stone: "Han som elsket livet" - romanen om Vincent van Gogh. (USA 1934).

Vincent Van Gogh levde et kort men svært intenst liv. Det var først i en alder av 27 år han begynte å male, og han døde allerede da han var 37. Så alle hans mer enn 900 malerier og 1100 tegninger ble til i løpet av en tiårsperiode. Irving Stones biografi skildrer hele Vincents voksne liv, fra han var ansatt i en kunsthandel i London, via hans periode som predikant blant gruvearbeidere i Nordfrankrike, til han omsider forstod at det var maler han skulle være.

Stefan Zweig: "Verden av i g�r" (Brasil 1941).

Stefan Zweig var fremfor noe en europeer, en som betraktet hele Europa som sitt fedreland, en som hadde kontakt med forfattere og kunstnere over hele kontinentet og var på stadige reiser over landegrensene. Men så kom den første verdenskrig og satte en stopper for dette. Med ett ble landegrensene mer eller mindre uoverstigelige, og det å omgås med utlendinger ble betraktet med mistenksomhet. Stefan Zweig ble et dypt ulykkelig menneske, og i boken skildrer han sin frustrasjon over at det ikke lenger var mulig å leve som europeer. Den økonomiske katastrofen i Tyskland på 1920-tallet og fremveksten av nazismen på 1930-tallet gjorde ikke saken bedre. Zweig valgte å emigrere, i første omgang til England i 1934, senere til Brasil der han begikk selvmord i 1942.