Stillhetens musikk
|
Jeg er tilnærmet 100% tonedøv. Jeg kan høre at en tone er høyere enn en annen, hvis forskjellen mellom dem er tilstrekkelig stor. Men ligger de nær hverandre, får jeg problemer, og når folk sier at den tonen heter C og den tonen heter D, nikker jeg og later som jeg forstår, men egentlig aner jeg ikke hva de de snakker om. I tillegg kommer at jeg er totalt uten taktfølelse, det betyr at det aldri lot seg gjøre å lære meg å marsjere eller å danse danser der det er regler for hvordan man skal bevege seg. Musikken er for meg et lukket land. Men jeg kan likevel ha en viss primitiv glede av musikk. Og hele mitt liv har jeg vært litt misunnelig på dem som kunne gå inn i musikken og utøve den, de som kunne komme inn på en fest med gitaren under armen og snart være hele selskapets midtpunkt. Og jeg har sett opp til musikeres evne til å samarbeide, slippe hverandre til under jam-sesjoner etc. Og sist men ikke |
minst har jeg vært fascinert av blinde musikere. De er jo mennesker som på en måte lever i et annet univers enn jeg. Men som kan formidle ting fra det universet ut til meg, som befinner meg utenfor det. Denne tegningen er et forsøk fra en tonedøv amatørtegner på gi noe tilbake til dem som lager musikk. Det begynte med han som spiller kontrabass. Men straks han var blitt til, ville han spille andre instrumenter også. Dermed kom det til kloninger av ham som spilte saksofon og piano etc, og ganske snart var det blitt et helt orkester av helt like, blinde musikere. En kjedelig detalj er at musikere som er blinde ikke vil kunne se denne, det er så. Men andre musikere kan jo se den, det er jo noe. Og dersom dette funker slik jeg håper og tror, så vil folk som ser dennne tegningen kunne høre musikk for sitt indre øre, formodentlig noe de liker innenfor jazz- eller bluessektoren. Dette er det nærmeste jeg kan komme det å skape et musikalsk uttrykk. |