erlingamble.com/ blogg

Situasjonen er alvorlig

Jeg er svært bekymret for hvordan det skal gå.

Det som bekymrer meg mest er at det virker som mange ikke er bekymret. Til tross for alt vi nå vet om hva som er i ferd med å skje, er det veldig få som later til å ta inn over seg at vi faktisk er nødt til å foreta grunnleggende endringer i måten vi lever på. Hvis vi vil at vi fortsatt skal ha det vi kaller en "sivilisasjon". I avisene skrives det side opp og side ned om alle problemene som venter oss hvis vi ikke klarer å redusere klimautslippene i tilstrekkelig grad, og deretter følger side på side med reklamer for reiser til de mest eksotiske steder. Flytrafikken i verden bare øker og øker.

Søren Kierkegaard skriver et sted at når verden en gang skal gå under, vil folk ikke forstå det. Han sammenligner situasjonen med at det bryter ut brann i et teater, teppet senkes, og en vaktmester kommer ut på scenen og forteller at det er brutt ut brann, og at alle må forlate lokalet. "Og publikum tror at det er en del av forestillingen, og hyler av latter".

Allerede for femti år siden tenkte jeg at slik verden utvikler seg nå, kan det i det lange løp ikke fortsette. Før eller senere er det nødt til å ende med et sammenbrudd. Men det jeg ikke hadde forestilt meg, var at dette sammenbruddet skulle gjøre seg så tydelig gjeldende allerede i min egen levetid.

Den gang var jeg med og laget en utstilling som het "Og etter oss", som stod på Universitetsplassen i Oslo sommeren 1969 og som senere var på turne landet rundt. Den handlet om de samme problemene som i enda høyere grad er aktuelle i dag, med overbefolkning, utpining av jordens ressurser, forurensningen av byene, luften og havet. Det var fint å være med på lage den, men i ettertid må det kunne sies at den ikke førte til noe særlig hva gjaldt politiske endringer.

Noen mennesker kritiserer de ungdommene som i våre dager tar seg fri fra skolen for å aksjonere mot myndighetenes manglende vilje til å foreta nødvendige endringer. Etter min mening har de som kommer med slik kritikk helt tydelig ikke forstått hvor alvorlig situasjonen er. Vi skal være veldig glade for alle de ungdommene som tar ansvar og engasjerer seg i hvordan vi skal komme oss gjennom de problemene vi står overfor.

På den annen side, enkelte av ungdommmene har svart med å stille spørsmålet om hva de skal med utdannelse "når vi ikke har noen fremtid". Til dem vil jeg si: Det er en kortslutning å si at dere ikke har noen fremtid. Fremtiden er ikke avlyst.

Vi har bare denne planeten. Se så vakker den er. Å tro at vi kan forflytte menneskeheten f eks til Mars (som er en iskald planet dominert av ørkenlandskap) hvis/når jorden blir ubeboelig mener jeg er helt urealistisk.

Det er fortsatt en viss mulighet for at man klarer 2-graders-målet. Men selv da, og i allfall dersom man ikke klarer det, vil dere få en svært krevende fremtid. Og om det er noe dere kommer til å ha bruk for i den fremtiden som venter dere, så er det først av alt utdannelse. Om samfunnet skal ha en sjans til å opprettholde en noenlunde levestandard, en viss infrastruktur og et minimum av institusjoner, er det en forutsetning at det finnes mennesker med utdannelse som kan sørge for dette.

Noen mener at det ikke har noen betydning om noen få av oss endrer sin livsstil, slutter å fly, slutter å spise kjøtt, slutter å kjøpe så mye klær etc, siden det er så mange andre som ikke gjør det, og dessuten er det forferdelig mange mennesker i Kina og USA som bare fortsetter å fyre med kull og kjøre digre bensinslukende firehjulsdrevne biler. Sant nok, det er ikke tilstrekkelig om du og jeg gjør så godt vi kan, hvis vi ikke også får med oss myndighetene verden over, og de internasjonale konsernene. Men det er også slik hvert eneste menneske har et personlig ansvar, og jo fler vi blir som forsøker å få dette til, jo mer øker også sjansen for at det hele kan tippe over i en positiv utvikling. Men det haster, det haster mer enn de fleste har forstått.