erlingamble.com/ blogg/ "og etter oss..."

For litt over femti år siden, våren 1969, fikk en gruppe sisteårsstudenter ved Arkitekthøgskolen i Oslo laget en utstilling som het "og etter oss...". Utstillingen var inspirert av et tilsvarende prosjekt som var gjort ved Chalmers Arkitektursektion i Göteborg året før. Den ble satt opp i form av en rad store plansjer i et slags telt på Universitetsplassen i Oslo våren 1969, og var siden på turné rundt til syv andre byer i Norge. De temaene som ble tatt opp i utstillingen er dessverre enda mer aktuelle i dag enn den gang. Heldigvis tror jeg oppmerksomheten rundt dem er noe større nå enn da. Men vinklingen er annerledes. For eksempel forekommer ikke ordet "klimakrise" i utstillingsmaterialet. At jordens middeltemperatur var på stigende kurs var knapt nok registrert utenfor forskningsmiløet.

Gruppen bestod av Turid Horgen, Eyvind Kvaale, Dag Norling, Heidrun Rising, Snorre Skaugen og Gábor Szilvay. I samforståelse med de av dem som jeg har klart å komme i kontakt med, legger jeg her ut de viktigste plansjene fra den. I dag er det mange mennesker som slåss mot de samme truslene mot livet på jorden som dem som ble tatt opp i utstillingen. Tanken er at det kan være av interesse for dem å se hvordan en slik utstilling ble gjort for femti år siden. Og å få markert at det også den gang ble gjort forsøk på å protestere mot utviklingen. Selve utstillingen var altså noe mer omfattende enn det som er vist på disse sidene. For dem som vil se hele det heftet disse plansjene er hentet fra, finnes det en pdf-versjon (171 MB) her. Der inngår også en del utdypende tekster.

Skulle man lage en tilsvarende utstilling i dag, ville selvfølgelig en del ting bli annerledes. At verden i dag skulle stå overfor den klimakrisen vi nå kan se på alle kanter rundt oss var overhode ikke på kartet den gang. Heller ikke at vi skulle være midt oppe i en så omfattende reduksjon av artsmangfoldet i verden som den som nå pågår, for å nevne et par av de viktigste forskjellene.

Bakgrunnen for at det er jeg som legger ut dette, er at jeg den gangen meldte meg som hjelpemann under innspurten med å få utstillingen ferdig, og derfor føler meg litt delaktig. Jeg hadde da akkurat begynt i første året på arkitektskolen og samtidig begynt å tenke at jeg levde i et samfunn som styrte mot sitt eget sammenbrudd, og at det var viktig å forsøke å vise hvor vi var på vei, at det var av avgjørende betydning at kursen ble lagt om, dersom den store økologiske katastrofen skulle kunne unngås. Det jeg ikke var i stand til å forestille meg den gangen, våren 1969, var at denne katastrofen skulle bli så tydelig allerede i min egen levetid, som det jeg dessverre har vært nødt til å erkjenne i de senere årene.

Våren 2019 ble det forsøkt holdt en femtiårsmarkering for utstillingen. Denne fikk dessverre ikke så mye oppmerksomhet. Men i forbindelse med den ble det utarbeidet en pressemelding der det mer detaljert orienteres om arbeidet med utstillingen.