|
"På Universitetsplassen stansa vi. Noen hadde slått opp et digert telt der og det var ikke speidere. Vi kikka nærmere. Det var tjukt av folk.
En enkel lyd låste seg fast i øret som et oppspida hjerte, hamra og sto i ett sett. Det var telleapparatet ved inngangen. For hvert slag tikka
et tall videre. Med lysende bokstaver stod det: Jordens befolkning har økt med 100054 mennesker siden kl. 9.00 i dag. Mens vi leste, hadde det
blitt 43 flere. Vi så på hverandre. Jøss. Vi gikk inn i teltet. Det var svære fotografier på alle veggene, om forurensning, befolkningseksplosjon,
biler, motorveier, fabrikker og kaffeplantasjer. Vi gikk tause og myste, det var ikke særlig oppmuntrende. Vi levde på en tidsinnstilt bombe.
|
|
Vi levde i en kloakk. Vi dreit i vår egen mat. Vi gravde våre egne graver. Den jorda vi hadde arva og som vi skulle være så sabla takknemlige
for var bare en skitten tennisball, slått ut av spill i første sett. Det var nye bilder til mitt mørkerom, til mitt redselskabinett.
Fotografiene brant en sterkere pessimisme inni øya mine enn den optimistiske teksten prøvde å si. Det stod at vi kunne gjøre noe med situasjonen,
med krisa. Det hele var et politisk spørsmål, et spørsmål om økonomi, fordeling, makt, profitt, om solidaritet. Hele tida hørte jeg hamringen
fra telleapparatet, nye hjerteslag hvert sekund, flere ganger i sekundet, som blei lagt til klodens skrikende kor."
(Utdrag fra romanen "The Beatles" av Lars Saabye Christensen)
|
