Douglas Adams: "The Ultitmate Hitchhikers Guide".
(England 1979 - 1992).
Dette er en ellevill harselas med menneskehetens selvhøytidelighet og mangel på forståelse for hvor enormt Universet er.
Émile Ajar: "Med livet foran seg".
(Frankrike 1975).
En oppvekst blant horer og halliker i Paris, skildret med varme og en sjarmerende, veslevoksen livsvisdom av unge Momo.
Det er en bok som vil gjøre deg i godt humør, og som du får lyst til å lese flere ganger.
Isabel Allende: "Åndenes Hus". (1982).
En familiekrønike som strekker seg over flere generasjoner, et vesentlig verk innenfor den latinamerikanske "magiske realismen".
Likte du "Hundre års Ensomhet" av Gabriel Garcia Marques, vil du nok like nok denne også.
Paul Auster: "The New York Trilogy". (USA 1985).
Dette er Paul Austers gjennombruddsbok, hans mest kjente og av enkelte vurdert som hans beste. Den består
av tre kortromaner som skildrer livet i metropolen gjennom en del figurer med litt uklar identitet, som på ulike måter
forsøker å finne sammenhenger og mening i tilværelsen.
Fredrik Backman: "En man som heter Ove". (Sverige 2012).
Ove er oppgitt over mye, men mest over folk som ikke en gang kan rygge med tilhenger.
Julian Barnes: "Elizabeth Finch". (England 2022).
Dette er en bok om en veldig spesiell universitetslærer, og om et svært spennende tankeeksperiment: Dersom
kristendommen ikke hadde blitt statsreligion i Romerriket, hvordan hadde da europeisk historie blitt de siste 1700 årene ?
Charles Bukowski: "Last Night of the Earth Poems".
(USA 1992).
Om Bob Dylan er den største amerikanske poeten i det 20.århundre, er Bukowski en mulig favoritt til andreplassen.
Lewis Carroll: "Alice's Adventures in Wonderland"
og "Through the Looking Glass". (England 1865 - 1871).
To eventyrfortellinger, egentlig for barn, men så fulle av ordspill, tallmystikk og tankevekkende spørsmål
at man aldri blir ferdig med dem.
Sara Danius: "Husmoderns död och andra texter" (Sverige 2014).
Sara Danius (1962-2019) er mest kjent for sin rolle som Svenska Akademins "Ständiga Sekretärare" på den tid da
Akademins anseelse ble hengende i en tynn tråd etter avsløringen av diverse skandaler i dens indre liv. Men hun
var også en svært kunnskapsrik litteraturhistoriker som dessuten skriver på en ledig og
engasjerende måte om en mengde ulike tema. I denne boken formidler hun sine opplevelser av et førtitall ulike
forfattere, både kjente og mindre kjente, på en slik måte at du får lyst til å lese mange av dem.
Alexandre Dumas: "Greven av Monte Cristo".
(Frankrike 1844).
Den klassiske beretningen om å bli uskyldig dømt og kastet i fengsel, på dramatisk vis klare å rømme
derfra og deretter finne en enorm skatt på en øde øy, og så vende tilbake for å stille til ansvar dem
som i sin tid fikk kastet ham i fengsel.
Bob Dylan: "Lyrics 1961 - 2012". (USA 2016).
Mange tenker kanskje på Bob Dylan som en rockemusiker blant andre slike. Men jeg mener å ha lest et sted at han selv betrakter seg først og fremst
som en "songwriter", en poet, og at musikken, platene, konsertene og det hele er verktøy han bruker for å få spredd sine tekster. Selv
har jeg også alltid primært vært fascinert av tekstene hans, helt fra jeg hørte "Blowing in the Wind" første gang
for snart seksti år siden. Jeg er blant dem som mener at Nobelprisen i litteratur som han fikk i 2016 var vel fortjent.
I denne boken er alle sangtekstene hans gjennom 50 år samlet mellom to permer.
Per Olof Enquist: "Kapten Nemos Bibliotek". (Sverige 1991).
En roman om å bli forvekslet på fødestuen og vokse opp i en annen familie enn man egentlig skulle. Og
om Jules Vernes' kapten Nemo som reiser kloden rundt i sin undervannsbåt Nautilus med sitt bibliotek.
Ildefenso Falcones: "Havets Katedral" (Spania 2006).
Historien om hvordan havnearbeiderne i Barcelona på trettenhundretallet gjennom en enorm arbeidsinnsats fikk
bygget seg den praktfulle kirken Santa Maria del Mar.
Per Anders Fogelström: "Mina Drömmars stad" mv.
(Sverige 1960 - 1968).
Dette er en romanserie på hele fem bøker som skildrer arbeiderklassens liv på Södermalm i
Stockholm gjennom mer enn hundre år, fra Henning og Lotten treffer hverandre under lutfattige forhold
på midten av attenhundretallet frem til deres ettekommere lever et helt annet slags liv i nittensekstiårenes
Sverige. Den burde være obligatorisk lesning for alle betrakter dagens relative velstand som noe selvfølgelig.
Ken Follett: Trilogien om det 20. århundre.
(England 2010 - 2014).
Dette er stor litteratur, på alle måter. Hele det 20.århundrets historie blir nokså
inngående skildret, det hele fordelt på tre bind og drøye tre tusen sider. Follets figurer er
øyenvitner til de fleste vesentlige historiske begivenheter, samtidig som de behendig nok er i slekt med
hverandre. Follett har klart å kombinere det å beskrive verdenshistorien med å skildre personer
som ikke bare er troverdige, men som vi kjenner sympati med.
Jean Michel Guenassia:
"De Obotliga Optimisternas Klubb".
(Frankrike 2009).
En gjeng fattige østeuropeere lever i eksil i Paris på nittensekstitallet. De overlever
ved å kjøre taxi og ta andre strøjobber, og treffer hverandre på en kafe der de spiller sjakk.
Av og til får de selskap av Jean Paul Sartre, som stikker til dem litt penger, som de høyest motvillig
tar i mot, ettersom ikke liker at Sartre er kommunist.
Knut Hamsun: "Victoria".(Norge 1898)
og "Markens Grøde" (1917).
Det er umulig for meg å ikke ha med Hamsun på denne listen. Vel var han nazist, men samtidig er det ingen
som har skrevet mer besettende litteratur på det norske språk enn han. Det er mange titler av ham som kunne
tas med her, jeg har valgt "Victoria - en kjærlighets historie" fordi det var den første boken av ham som jeg
leste (som fjorten-femtenåring), og "Markens Grøde" fordi det er en av de bøkene av ham jeg har lest
flere ganger. Dessuten var det på bakgrunn av den at han fikk Nobelprisen i i litteratur 1920. Men det skal jo også
sies at det var særlig den som gjorde ham populær blant nazistene.
Johan Harstad: "Max, Mischa og Têtoffensiven".
(Norge 2015).
Dette er en "murstein" på over elve hundre sider, men begynner du på den er den vanskelig å
legge den fra seg, og når du er ferdig kan det hende at du ønsker at den var enda lenger. Den består av flere
historier som er vevet i hverandre, den viktigste er om Max som fjorten år gammel flytter med mor og far fra Rogaland til New York.
men den er også om onkel Owen som har gjort samme reise en del år tidligere og siden har vært i Vietnam, den handler om å
skape teaterforestillinger og om mye annet.
Johan Harstad har bl a også skrevet "Hässelby" som er historien om hvordan det gikk med Albert Åberg og
faren hans etter at Albert ble voksen og fikk jobb på Clas Ohlson (det gikk ikke veldig bra), og "Buzz Aldrin, hvor ble det av deg
i alt mylderet ?", som er en roman som bl a handler mye om livet på Færøyene.
Piet Hein, "Kumbel": "Gruk fra alle aarene".
(Danmark 1940 - 1960).
Blant meget annet var universalgeniet Piet Hein
en mester i å formidle livsvisdom på svært kortfattet og elegant vis i sine såkalte "Gruk"
(dette er en sammensmeltning av de danske begreper grin (smil) og suk).
Her er et eksempel:
Hvis du ingen tanker har,
gjør da ei din tale klar.
Hermann Hesse: "Siddhartha" og "Steppeulven".
(Tyskland 1922 og 1927).
"Siddhartha" er en liten fortelling fra Gotama Buddhas tid om to unge menn som er på søken etter visdom og opplysning.
"Steppeulven" er Hesses mest kjente roman, om den ensomme og ulykkelige outsideren Harry Haller, som bare føler lede og forakt overfor
samfunnet rundt seg og dets institusjoner, som militærvesenet og kirken.
Khaled Hosseini: "The Kite Runner".
(USA 2003).
Vi får et bilde av livet i Kabul før og under Taliban-regimet 1998 -2003, om dagligliv og klasseforskjeller,
og om det å leke med drager, som er svært populært blant guttene i byen. Men også om hvordan dramatiske
begivenheter setter en slutt for denne leken, og for mye annet.
Peter Høeg: "Forestilling om det tyvende århundre".
(Danmark 1988).
Dette er debutboken til Peter Høeg, som senere har gitt oss bl a "Frøken Smillas formemmelse for sne"
og "De måske egnede". Han omtaler selv boken som " de danske drømmes historie", om den frykt og de forventninger man
i tidligere tider hadde forestilt seg det 20. århundre. Boken bestå av en rad historier som handler om begivenheter fra
femtenhundretallet og fremover, og har klare elementer av det som kalles "fantastisk realisme".
Roy Jacobsen": "Seierherrene".
(Norge 1991).
"Seierherrene" er Rolf Jacobsens gjennombruddsbok og skildrer det enorme spranget fremover som foregikk i Norge i løpet
av nittenhundretallet. Men også hvordan det var å vokse opp på Årvoll i Oslo på femti- og
sekstitallet.
Tove Jansson: "Trollvinter".
(Finland 1957).
Normalt sover Mumifamilien seg gjennom hele vinteren. Men denne gangen blir alt annerledes.
Carsten Jensen: "Vi, de druknede". (Danmark 2006).
Jonas Jonasson: "Hundraåringen som klev ut genom fönsteret och försvann".
(Sverige 2009).
Her er det bare å gi seg over. Jeg har ikke ledd så mye av noe jeg har lest siden jeg
leste Woodhouse for mer enn femti år siden. Hundreåringen Alan Karlson er sprengningsekspert og har levd et fantastisk liv.
For en gangs skyld kan det forsvares å bruke ordet "utrolig". Historiene hans er absolutt ikke til å tro.
Men de er vanvittig underholdende.
Frantz Kafka: "Fortellinger" (Tyskland 1935).
Frantz Kafka er jo mest kjent for romanene "Prosessen" og "Slottet", men jeg merker at det er flere av de kortere historiene i
"Fortellinger" som har gjort større inntrykk på meg. Her finner du bl a "Forvandlingen", som handler om Gregor Samsa som
en morgen våkner og oppdager at han er blitt forvandlet til "et digert, ufyselig kryp", en slags kakerlakk i menneskestørrelse.
Ingen særlig morsom situasjon.
Jack Kerouac: "Desolation Angels"(USA 1965).
Hans Kirk: "Fiskerne", "Daglejerne" og "De ny tider"
(Danmark 1928 -1939).
Tom Kristensen: "Hærværk" (Danmark 1930).
En undergangsroman som går dypere enn de fleste. København i slutten av 1920-årene:
Alt revner for kulturredaktøren i "Dagbladet", Ole Jastrau. Han drikker for mye, hans kone forlater ham, gamle
radikale kjenninger plager hans samvittighet, og hans stilling i avisen er truet.
Milan Kundera: "Tilværelsens uutholdelige letthet"
(Frankrike 1984).
Astrid Lindgren: "Mio min Mio"
(Sverige 1954).
Dette er en av de aller første bøker jeg leste på egen hånd. Dessuten tror jeg den gikk som hørespillserie
i "Barnetimen" i radioen på lørdagskveldene. Det var noe veldig poetisk ved den som jeg ble berørt av, kanskje var det
særlig navnene, Mios beste venn "Jum-jum", "Min far Kongen", "Landet bortenfor", "Den onde ridder Kato" og ikke minst "Sorgfugl".
Gabriel Garcia Marquez: "Hundre års ensomhet"
(Colombia 1967).
Dette er et hovedverk innen den latinamerikanske "fantastiske realismen". Det er også en av de mest fantastiske bøker
jeg har lest. Den utløste at Marquez fikk Nobelprisen i litteratur i 1982.
"Elva dagar i Berlin"
(Sverige 2015).
Det er neppe noen i dag som behersker det svenske språket mer elegant enn Håkan Nesser. Han er mest kjent som
krimforfatter, men han ligger egentlig i en helt annen divisjon. Alle hans bøker er leseverdige, men skulle jeg plukke ut en favoritt,
må det bli denne varme og morsomme historien om den lett hjerneskadede Arne ("Jeg er ikke så dum som dere tror"), som må
reise til Berlin i et viktig oppdrag.
Martin Andersen Nexø: "Pelle Erobreren" og "Ditte Menneskebarn" (Danmark 1906- 1921).
Dette er store og gripende fortellinger om de harde vilkår som gjaldt for arbeiderklassen i Danmark for drøye hundre år siden.
"Pelle Erobreren" er på hele fire bind og skildrer Pelles liv fra han vokser opp som sønn av en gårdsarbeider på en
storgård på Bornholm, etterhvert kommer i skomakerlære og senere blir svært så aktiv i det å få
bygget opp en fagbevegelse i Danmark, for til slutt å være med å etablere samvirkelagsbevegelsen i landet. "Ditte" er bare på
to bind, mye fordi hennes liv var mye kortere, men desto mer intenst.
George Orwell: "Coming up for Air"
(England 1939) .
George Orwell er jo mest kjent for den dystopiske fremtidsromanen "1984" og den politiske satiren "Animal Farm" ("Alle dyr er like, men noen
dyr er likere enn andre".) Men en tredje svært leseverdige bok er denne lille historien om en mann som vinner noen tusenlapper i tipping
og bestemmer seg for å ta en ferie for seg selv, og oppsøke den lille byen der han vokste opp, og kanskje kunne fiske i den samme
dammen som han fisket i som gutt. Men det viser seg å ikke være noen god ide.
Per Petterson: "I kjølvannet"
(Norge 2000) .
Jeg holder dette for den aller beste av Per Pettersons bøker. Det er her han forteller om "Scandinavian Star"-forliset, der
han mistet flere nære slektninger. Dette er blitt til en usedvanlig naken bok som gjør et sterkt inntrykk.
Robert M Pirsig: "Zen and the Art of Motorcycle Maintenance" (USA 1974)
og "Lila" (USA 1991).
J D Salinger: "The Catcher in the Rye"
(USA 1951).
Aksel Sandemose: "En Flyktning krysser sitt spor".
(Norge 1933).
Hans Scherfig: "Idealister" (Danmark 1944).
Scherfig harselerer her med en lang rekke ulike fenomen, såsom astrologer, vegetarianere, råkostspisere, barfotgjengere og ikke minst
kulturpersoner som var fascinert av nazismen, et tema som Scherfig videreførte i oppfølgingsromanen "Frydenholm", som kom først
i 1962. Scherfig er en eminent satiriker, og med dagens omfang av ulike "alternative" behandlingsmetoder og konspirasjonsteorier er boken minst like
aktuell i dag som da den ble skrevet.
Susan Sontag: "Mannen som elsket vulkaner" (USA 1989).
Dette er en roman som foruten å gi oss et interessant bilde av Europa rundt år 1700 også byr på
fortellingen om romansen mellom Admiral Nelson og Lady Hamilton (hun var gift med han som elsket vulkaner), og gir oss historien om opprinnelsen til matrosdressen.
Émile Zola: "Germinal - den store gruvestreiken." (Frankrike 1885).
Om det harde liv i en gruveby i Nordfrankrike, om den tilreisende løsarbeider Etienne som tar initiativ til en streik, en streik
som har dramatiske konsekvenser for de involverte, men som til syvende og sist ikke fører til noen endringer. Handlingen skal være
basert på Vincent van Goghs opplevelser i det samme gruvedistriktet på slutten av 1870-årene, som Zola hadde fått fortalt
direkte fra maleren.
Klas Östergren: "Renegater" (Sverige 2020).
Klas Östergren holdt egentlig på med å skrive en annen bok, men det han ble vitne til på de lukkede møtene i
Svenska Akademin vinteren 2018 tvang ham til endre sine planer. "Renegater" er blitt markedsført som tredje del i en trilogi som ble innledet
Östergrens gjennombruddsroman "Gentlemen" fra 1980 og oppfølgeren "Gangsters" fra 2005, men forbindelsen til de to første
bøkene er syltynn og består i at den fiktive hovedpersonen i disse to bøkene, den mytiske figuren Henry Morgan, plutselig dukker
opp på forfatterens gård i Skåne og nærmest beordrer ham til fortelle verden hva som er skjedd i Svenska Akademin, noe som er i
strid med de regler om sekretesse som gjelder for Akademins medlemmer. Motvillig lar Östergren seg overtale til å inkorporere en rapport om hendelsene i
Svenska Akademin i den romanen han egentlig holdt på med. På en overraskende og elegant måte klarer han å gjøre slik at
skandalen i Akedemin blir satt inn i en større sammenheng.
| |
|
