Julian Barnes: Elizabeth FinchDette en liten bok på snaue to hundre sider. Den begynner forsiktig med å tegne et portrett av en universitetslærer i filosofi. En nokså spesiell lærer viser det seg. Og etter hvert vokser historien til å bli noe nokså spesielt. Boken består av tre deler. Den første delen handler om Elizabeth Finch, som holder et kurs i filosofi for en gruppe tredve-førtiåringer. Men kurset handler ikke om å gå gjennom de ulike store filosofer og hva de har tenkt og sagt. Det EF, som hun etter hvert kalles, er ute efter, er å få kursdeltakerne til å utvikle sine egne tanker om de spørsmålene de store filosofene har arbeidet med. Vi får etter hvert et bilde av EF som et menneske med en sjelden høy grad av integritet. Fortelleren beskriver henne som det "mest voksne mennesket" han har møtt i sitt liv. Etter at kurset er ferdig, fortsetter han å treffe henne ved at de spiser lunsj sammen med noen måneders mellomrom. Dette pågår i drøye 20 år, til EF en dag stille og rolig dør. Fortelleren blir noe overrasket når det viser seg at hun har testamentert hele sin boksamling og alle sine notatbøker til ham. Langsomt begynner han å gå gjennom notatbøkene, på jakt etter et skjult budskap, holdepunkter for en fortelling som han forventes å sy sammen, en bok hun aldri rakk å skrive. Men det er ytterst vanskelig å tolke notatene, de utgjør et sammensurium av stikkordlister, løsrevne sitater og en utstrakt bruk av forkortelser uten forklaring. Men etter hvert tegner det seg et bilde av et tema som han kjenner igjen fra noen av forelesningene hennes. Det handler et religiøst fenomen som EF hadde sterke motforestillinger mot, og som kjennetegnes med begrepet "monoteisme". Hva ville skjedd hvis kristendommen ikke hadde kommet til makten ?Den andre delen av boken handler nettopp om dette, eller nærmere bestemt om hva som skjedde i det øyeblikket i europeisk historie da monoteismen kom til makten og satte til side de mange guder og gudinner som hadde blitt dyrket i det romerske imperiet. Eller altså da kristendommen tok steget fra være en liten hardt forfulgt og diskriminert sekt i de første århundrene etter Kristus, til å bli den statsbærende religionen i Romerriket. I den grad dette kan tidfestes til et enkelt år, peker 363 etter Kristus seg ut, i det var da den siste ikke-kristne keiser Julian "den frafalne" falt under et felttog mot perserne i Syria, bare 32 år gammel og etter å ha sittet ved makten i kun to år. Julian hadde fått en kristen oppdragelse, men som voksen orienterte han seg mer mot hellenistisk filosofi og dyrkingen av de tradisjonelle romerske gudene. Han hadde vanskelig for å akseptere det han oppfattet som de kristnes motstand mot å studere vitenskapelige tekster og for deres krav om at deres gud skulle oppfattes som den eneste rette gud. Det store spørsmålet som denne boken reiser, er hvordan europeisk historie ville ha sett ut dersom Julian ikke hadde falt i strid i så ung alder og i stedet hadde fått regjere i mange år. Ville han ha klart å motstå presset fra den fremvoksende kristendommen ? Ville han ha klart å opprettholde respekten for de greske filosofene og vitenskapelige tenkerne ? Ville vi ha unngått dannelsen av en kirkemakt som gjennom nærmere tusen år på ulike vis forfulgte dem som stilte spørsmålstegn ved den kristne lære og forsøkte å utvikle vitenskapelig baserte ideer om hvordan verden best kan forstås ? Ville renessansen blitt en unødvendig bevegelse, fordi antikkens vitenskapelige skrifter og ideer var blitt holdt i hevd hele tiden ? Den tredje delen av boken er en tilbakevending til kursdeltakerne fra den første delen, og deres refleksjoner rundt det de hadde opplevd i timene med EF. Jeg må tilstå at jeg ikke helt forstår hva Julian Barnes vil med denne delen. Jeg opplevde den som en klar nedtur etter de to første delene, som er blant noe av det mest tankevekkende jeg har lest. |
|
