Hermann Hesse
Hermann Hesse var født
i Tyskland 1877 og døde i Sveits i 1962. Han gjennomførte en reise til Ceylon og Indonesia
i 1911, her gjorde han seg kjent med østens religioner og fikk bakgrunn for å skrive
historien om "Siddhartha" som kom i 1922. I 1912 emigrerte han til Sveits, men han meldte seg likevel
som frivillig på tysk side i den første verdenskrig.
Men senere utviklet han en sterk motstand både mot militærvesenet og nasjonalsosialismen.
"Steppeulven" er trolig hans mest kjente roman. På seksti-/syttitallet ble han en slags
kultforfatter i den amerikanske ungdomskulturen, og rockebandet Steppenwolf tok sitt navn etter romanen.
Hesse ble tildelt Nobelprisen i litteratur 1 1946.
Mer/mindre "Siddhartha" (1922)
Dette er en liten fortelling fra den tiden da den opplyste Gotama Buddha levde og gikk omkring i India. Siddhartha og Govinda er to unge menn som er
på søken etter opplysning og visdom. De slutter seg til en gruppe samaner, omreisende tiggermunker. De treffer den opplyste Gotama,
og Govinda velger å følge ham, mens Siddhartha velger å gå sin egen vei. Frem til da har han levd som en asket og tiggermunk og
betraktet den fysiske verden rundt seg som noe mindreverdig, noe som skjuler den virkelige sannhet, som skulle befinne seg bakenfor og bortenfor.
Nå river han seg løs fra denne betrakningsmåten og finner i stedet glede i å betrakte jord og himmel, planter og dyr, farger og lyder.
Han går inn for å leve slik vanlige mennesker lever. Han lærer seg elskovskunsten av den vakre kurtisanen Kamala, og han lærer
å tjene penger av kjøpmannen Kamaswami. Han blir en rik mann. Men innerst inne forblir han stadig en saman, et menneske vant til å klare
seg i den ytterste fattigdom, og som opplever handelsvirksomheten og hele sitt nye liv som en lek eller et spill, som han egentlig forakter. Han utvikler
etterhvert en trang til terningspill, han spiller bort sin formue og vinner den på ny flere ganger. Men en dag oppdager han at han ikke lenger kjenner
den samme gleden over det å betrakte jord og himmel, farger og lyder. Samme dag forlater han alt, sitt hus, sin formue, Kamala og det hele, og gir seg
ut i skogen igjen. Nå blir han kjent med fergemannen Vasuveda, som lever ved bredden av en stor elv. Selv om han bare er en fergemann, viser Vasuveda
seg å være en vis mann, og visdommen har han oppnådd ved å lytte til den store elven. Elven vet egentlig alt som er verdt å vite.
Siddhartha slår seg sammen med Vasuveda, han blir også fergemann, og lærer seg å lytte til elvens visdom.
Dette var den første boken jeg leste som gav et visst innblikk i det man kan kalle "Østens visdom", og den førte til at jeg begynte å
interessere meg for Zen-buddhisme og Taoisme, som jeg stadig vekk holder for å være ånsretninger som inneholder langt mer visdom enn
kristendommen med dens fokus på syndefallet, himmel, helvete og dommedag.
Mer/mindre "Steppeulven" (1927)
("Ikke for alle, kun for forrykte")
"Steppeulven" kom ut i 1927, ni år etter avslutningen av første verdenskrig og tolv år før
den andre kom i gang. Hovedpersonen, Harry Haller, er svært oppmerksom på dette, han er en sterk motstander av krigen, og snakker stadig
både om krigen som har vært og den han vet at skal komme. Men han er omgitt av et samfunn som fortsatt romantiserer krigen. I det hele tatt
opplever Harry Haller samfunnet rundt seg som noe fremmed, han kjenner en dyp forakt for dets institusjoner, kirken, militærvesenet og andre
autoriteter. Og overfor den rådende kulturen kjenner han bare tretthet og lede. Han er en outsider og et dypt ulykkelig menneske. Han leier et par
rom i et pensjonat i et gammelt hus, der han tilbringer dagene med å studere sine bøker og gruble over tilværelsen. Han er svært
opptatt av fremstående åndsmennesker som Goethe, Mozart, Bach og Nietzsche.
Harry Haller er altså en ensom og ulykkelig outsider. Han har dessuten en oppfatning av seg selv som dypt splittet mellom det å være
et åndsmenneske og det å være en ensom ulv, et dyr i menneskeham.
Han treffer en kvinne som rører seg i byens natteliv, og kjenner mange mennesker av det slag som Harry har betraktet som overflatiske og mindreverdige,
folk som dyrker jazzmusikk og dans. Denne kvinnen tvinger Harry til å lære seg å danse foxtrot og å bli med på karneval,
noe som egentlig byr ham i mot, men som han motstrebende går med på. Etterhvert innser han at denne kvinnen som er så forskjellig fra ham
også deler all hans motvilje mot samfunnet og det som omgir dem. Men hun har en annen tilnærming til det hele, og hjelper ham å se livet ut fra et mer
lekent perspektiv. Harry kaster seg ut i karnevalet og tar for seg av det livet der byr på. Når karnevalet er over fortsetter de videre til Det
Magiske Teater, der Harry utsettes for en nærmest kaleidoskopisk rekke av teatrale opplevelser der han selv inngår ikke som tilskuer men i
høyeste grad som medvirkende.
|
|
|
