erlingamble.com/ blogg/ elefanthistorier

Noe i skyggen av klimakrisen pågår det en like viktig, alvorlig og destruktiv prosess. Det er den svært omfattende reduksjonen av artsmangfoldet i verden. Biologer omtaler dette som "den sjette masseutryddelsen". Noe av det som særkjenner denne fra tidligere slike masseutryddelser er at den skjer i et mye større tempo enn de tidligere, og at den i det alt vesentlige skyldes at én art har bemektiget seg mer eller mindre total dominans over planeten. Om man tar den totale biomassen av alle pattedyr i verden, utgjør menneskene i dag ca 36% av dette, og menneskenes husdyr 60%. Det er altså bare 4% igjen til alle ville pattedyr i verden. Dette kan du lese mer om i Dag Hessens utmerkede bok "Verden på vippepunktet" og Pulitzer-vinneren "Den sjette utryddelsen" av Elizabeth Kolbert.

Om vi ser bort fra en del hvalarter, er elefantene de største av alle disse pattedyrene. Hvor stor andel av de 4 prosentene de utgjør vet jeg ikke, men det er anslått at rundt år 1500, før europeerne kom til Afrika, fantes det

rundt 25 millioner av dem i Afrika. Rundt år 1900 skal dette ha blitt redusert til ca 10 millioner. På 1970-tallet, altså for drøye 40 år siden ble det foretatt en telling som viste at det da var ca 1,3 millioner elefanter igjen i Afrika. I dag er dette redusert til ca 350 000. I tillegg skal det finnes ca 50 000 i Asia, slik at det nå til sammen er ca 400 000 i hele verden. Bestanden er altså redusert med mellom 98 og 99 prosent på fem hundre år.

Når det gjelder annnet dyreliv i verden er 68% av dette forsvunnet på bare de siste 50 år, i henhold til WWF.

Gjennom århundrene har menneskene drevet rovdrift på naturen rundt seg på mange forskjellige måter. En av dem har vært hemningsløs jakt, for elefantenes del ofte uten annet formål enn å få tak i elfenbenet i støttennene deres. Først de seneste hundre år eller så har det utviklet seg en bevissthet om hvor avhengige vi egentlig er av alle de andre formene for liv som vi deler denne planeten med.