erlingamble.com/ blogg

Nå er vi alle Vladimir og Estragon

Pandemien har på kort tid ført til at alle andre saker er blitt stilt i skyggen. For første gang i menneskenes historie er det en eneste sak alle over hele verden er opptatt av. Vi er blitt rammet av noe som kan utgjøre en felles trussel mot absolutt alle. Og for de fleste av oss er bare en ting vi kan gjøre med denne trusselen, bortsett fra å holde avstand og vaske hendene uavlatelig etc. Det er bare å vente. Vi vet ikke akkurat hva vi venter på, vi vet ikke hvor lenge vi må vente, og vi vet ikke om den eller det vi venter på, virkelig vil komme eller inntreffe.

Vi har det med andre ord akkurat som Vladimir og Estragon, de som ventet på Godot.

Det er gått drøye 70 år siden Samuel Beckett skrev "Mens vi venter på Godot", teaterstykket som fremfor noe forbindes med det absurde teater. Vladimir og Estragon er to landstrykere som venter på en som heter Godot, som aldri kommer. Hvem Godot er, og hvorfor de venter på ham får vi aldri vite.

Og nå venter hele verden. Vi venter på de forskjelligste ting. Noen venter på å bli friske. Noen venter på å kunne dra hjem fra slitet på sykehuset. Noen venter på besøk, eller i det minste at noen skal ringe. Noen venter på at de skal få lov å gå på jobben igjen. Noen venter på at det skal bli en jobb igjen. Noen venter på at de skal få treffe igjen vennene sine, eller barnebarna, eller besteforeldrene. Noen venter på at det skal komme en vaksine. Noen venter på at alt skal bli slik det var før. Noen vet ikke hva de venter på.

Noen av oss er så heldige at vi venter under svært priviligerte forhold. Vi får utbetalt lønn eller pensjon, vi kan gå i butikken og handle mat, vi kan ta oss ut i en park eller en skog og røre på oss. Andre er tvunget inn i husarrest, eller er plutselig avskåret fra sine inntekter. Selv om viruset sies å være blindt og hjemsøke både fattig og rik, slår det likevel svært forskjellig ut ettersom hvor du bor og hvordan du ellers tjente til livets opphold. Som alltid er det dem som var dårligst stilt fra før som rammes hardest. Men alle er påvirket av det, alle har fått hverdagen sin endret. Ingen av oss vet hvor

lenge dette vil pågå, og ingen vet hvordan det blir etterpå. Det eneste vi kan være nokså sikre på er at verden neppe blir slik den var før.

Men kanskje vi kan lære noe om ventingens kunst av Vladimir og Estragon ?

For dem som synes at "Mens vi venter på Godot" høres ut som et trist og depressivt teaterstykke, kan jeg love at det er det slett ikke. Og det er ikke uten lyspunkter. Treet som Vladimir og Estragon tilbringer ventetiden under, er i første akt et helt nakent tre. Men i andre akt har det fått noen få grønne blad.